Og da starter kampen

Dette er vår hund, vår evig knurrende hund. Han knurrer da vi koser med han, knurrer da vi løfter han, knurrer da vi setter han ned, knurrer da vi leker med han, knurrer når vi prater til han. Og nå er det nok.
Vi har nå havnet i den situasjonen, at får vi ikke orden på han kan vi ikke ha han.
Han er ikke trygg på vesla, og dermed er ikke hun trygg for han heller.

Slik reagerer han når man nærmer seg maten hans, og i dag startet jeg å jobbe med han. Hver dag fremover nå kommer jeg til å ta på han mens han spiser, og til tider ta fra han skålen. Håper det blir lettere fremover, for i dag var det mye jobb. Men innen vi var ferdige kunne jeg kose med kan og stryke han overalt, ta maten fra han mens han sto og spiste, og be han gå fra skåla uten at han lagde så mye som et murr. Men, det kom ikke smertefritt!

Noe av det første han gjorde var å glefse etter meg, og traff fingeren. AU! Det ser kanskje ikke så ille ut for det er ikke lett å ta bilde av sin egen lillefinger, men etter et par sekunder dukket et blåmerke opp under neglen, og hele området sved i flere timer.