Fra jeg fant ut at vi ventet barn tok jeg det som en selvfølge at jeg kom til å snakke med magen, drømme om babyen, lengte etter å få henne i armene og føle en sterk kjærlighet til dette lille vesenet allerede før fødsel.
Slik har det absolutt ikke vært. Før meg føles det helt unaturlig å snakke til magen min, de eneste gangene jeg faktisk gjør det er det for å kjefte!? da hun sparker på ubehagelige steder eller bare veldig hardt.
Jeg drømmer svært sjeldent om fremtiden, og har kun hatt to drømmer som har hatt noe med babyen å gjøre, den første der hun allerede var født. Jeg tuslet rundt på kjøpesentere med henne på armen dagen lang. Hun ble aldri badet, skiftet bleie på, ammet eller noe av det som er naturlig med en liten baby. Gikk kun rundt på kjøpesenteret dagen lang. Og hun var en gutt hehe
Drøm nummer to var om fødsel, den var heller ikke særlig logisk! Jeg var innlagt på sykehuset og fødselen var i gang, til tross for at jeg ikke hadde rier eller smerter av noe slag. Jeg fargela en boble med energi, fylte ut et skjema og brukte resten av drømmen på å surre rundt på sykehuset på jakt etter en pumpe for å pumpe opp en fødeball. Og det var igrunn hele drømmen!
Jeg har altså ikke hatt en eneste drøm om det å faktisk være mor, ingen drømmer der jeg ser henne for meg, eller ser for meg fremtiden vår som familie.
Jeg har heller ikke lengtet etter å få henne ut. Jeg har nytt graviditeten, slappet av og slappet av med de daglige stundene. Morgenene starter med at jeg legger meg på sofaen med noe å drikke, og ser på magen. Det tar henne kanskje noen få minutter, men hun våkner alltid og lager leven der inne. Jeg elsker å kjenne bevegelsene hennes, hun er barnet mitt, og jeg har henne med meg hele tiden. Jeg kan stryke på henne gjennom magen, og jeg tenker på henne nærmest konstant, men har fortsatt luksusen av å kunne sove så lenge jeg vil, og generelt sett gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Ingen forstyrrelser og ingen krevende oppgaver... Akkurat nå har jeg både pose og sekk, hvorfor skulle jeg ønske å oppgi det?
Om kjærligheten er på plass kan jeg igrunn ikke bedømme. Jeg har et sterkt beskyttelses trang ovenfor henne allerede, og jeg nyter å kjenne henne bevege seg og vokse, men jeg vil at hun skal holde seg i magen en god stund til.
Jeg er nå 31+6, i morgen er jeg 32 uker på vei og 8 mnd på vei. Så er ikke all verdens lenge igjen til hun kommer. Og jeg håper jeg vil føle meg ferdig med graviditeten innen den tid! Jeg har lyst til å lengte etter fødselen og det å bli mor, og jeg håper jeg vil være en av dem som automatisk smelter ved synet av sitt eget lille skrukketroll. Men man vet jo aldri før man faktisk er der!
Jeg håper også at jeg ikke får noen depresjon, jeg håper ammingen går som det skal, jeg håper hun vil være helt frisk, jeg håper hun har et godt sovehjerte, jeg håper vi faller lett inn i rollene som mor og far, jeg håper veldig mye!
Men inntil hun kommer ut og vi finner ut av alt dette skal jeg nyte det å sove til klokken 12 og labbe rundt hjemme en hel dag hvis jeg føler for det!
